Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Frelse for de fortapte

Bibelen forteller med klare ord hvem vi er i oss selv, hvor ødelagte vi er etter syndefallet (Rom 3:4-20).

 

Hadde ikke Gud grepet inn, så hadde vi alle gått fortapt (Rom 3:21-24). Dette er en sannhet som de fleste av dagens mennesker ikke vil erkjenne. Det tales om det gode i mennesket, at det er godt på bunnen osv. Men det sier ikke Guds Ord. Nei, det er heller motsatt. Vår natur er bunnfordervet, det sier Ordet. Hør bare hva som står skrevet: «Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste» (Rom 3:10). Så blir spørsmålet: Hva gjør du med det? Har det virkelig gått opp for deg at du er fortapt i deg selv, også om andre mennesker kan si mye godt om deg? Vi kan nok innrømme at vi har våre svakheter og feil, men at vi er så aldeles ødelagte, det er vanskelig å erkjenne.

 

Da er det som om noe reiser seg inne i oss og protesterer. Men Guds Ord står fast, uavhengig av hva du og jeg måtte mene og tro. Det er det som er så alvorlig. Etter syndefallet er vi blitt fiender av Gud. Vi vil egentlig klare oss selv uten Gud, og vi vil bygge opp vår egen rettferdighet for å vise oss bra overfor andre mennesker. Vi er egoistiske og æresyke, selv om vi ikke vil innrømme det. Derfor har Gud mye arbeid med å plukke fra oss hver bit av det vi selv forsøker å bygge opp. Hva er det Gud krever av den som skal komme inn i himmelen? Jo, det sier Bibelen. Gud krever at vi skal være hellige, likesom han selv er hellig. Tenk det, han krever at vi skal være fullkomment gode, uten en eneste syndig tanke eller et ondt begjær.

 

Han har gitt oss de ti bud for at vi skal leve etter dem. Når den rike unge mann (Mar 10) kommer til Jesus og spør hva han skal gjøre for å arve evig liv, henviser Jesus ham til budene. Denne mannen trodde om seg selv at han holdt alle de ti bud, og han hadde helt sikkert tatt dem svært alvorlig. Men han hadde ikke forstått at budene gikk mye dypere enn til de ytre handlingene. Derfor så han på seg selv som en rettferdig. Og jeg er redd det er mange, mange, også i dag som sitter fast her. Guds lov har ikke fått gjøre sin gjerning med dem.

 

Så kan du spørre: Hva er lovens gjerning? Er ikke loven gitt oss for at vi skal leve etter den? Jo, det er sant. Gud har gitt oss loven (de ti bud) som gode leveregler som han vil at vi skal følge. Gjør vi det, så får vi et godt samfunn, det blir godt å leve sammen. Det er helt sikkert. Men så er det én ting vi må være klar over, og det er viktig. Loven er ikke gitt oss som en klatrestige opp til Gud, som en frelsesvei. Den veien er stengt. Hør bare hva Paulus skriver i Romerbrevet (5:20): «Men loven kom til for at fallet skulle bli stort».

 

Det er lovens hensikt at du og jeg skal dø under loven. Og det skjer også med det menneske som er ærlig og lar Guds Ånd få gjøre sin gjerning i hjertet. Jesus sa i avskjedstalen at Den Hellige Ånd skulle overbevise om synd, rettferdighet og dom. Ser du, det er Den Hellige Ånds gjerning å overbevise oss om vår sanne stilling innfor Gud. Da blir vi ikke bare syndere, men fortapte syndere, og vi får intet å si til vårt forsvar. Vi får en lukket munn.

 

Å, hvor viktig at Guds Ånd får lære deg og meg dette, ikke som en kunnskap i hodet, men gjennom en levende erfaring. Paulus taler om dette i Romerbrevets syvende kapittel. Han hadde selv vært en nidkjær fariseer. Men etter sin omvendelse ble alt snudd på hodet, og det førte til at Paulus fikk et helt annet syn på loven og lovens hensikt. Han sier det så sterkt om seg selv at han «levde en gang uten lov» (Rom 7:9). Det sier han som tok det så nøye. Men så sier han videre: «Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg». Nei, loven kan aldri frelse oss, men den kan og skal ta fra oss alt, all tro på oss selv, all forhåpning om at det skal lykkes for meg en gang å få skikk på mitt kristenliv. Først da, når jeg tror det er ute med meg, for det er ikke stoff i meg til å bli en kristen, først da er veien banet for evangeliet.

 

I teksten vår leser vi i vers 19: «Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud». Så leser vi videre i vers 20: «Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd». Gud peker på to sannheter; sannheten om oss selv og sannheten om Guds løsning på vårt problem. Og Guds løsning er vår redning. Det leser vi om i Rom 3:21-24. Her tales om den rettferdighet som holder innfor Gud, her tales om Guds rettferdighet. Guds rettferdighet er en person. Det er Jesus, som loven og profetene vitner om.

 

Hos profeten Jeremia (29:11) leser vi: «For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker, og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp». Videre i Johannesevangeliet (3:17) står det: «For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham». Det mennesket som har opplevd å gå og streve under loven og aldri finne hvile for sin sjel, vet hvor tungt det kan være. Du synes alt er mislykket. Da skal du vite at det er deg Herren taler til gjennom disse ordene fra Jeremia. Herren har ikke tanker til ulykke med deg når du har det så tungt og strever med deg selv på lovens vei. Nei, han har fredstanker med deg, han vil gi deg fremtid og håp. Han vil gi deg en bedre grunn å stå på, noe som holder. Han vil gi deg evangeliet, lyset fra himmelen, sin egen sønn, Jesus.

 

Vi kan ta et lite bilde. Tenk deg en tunnelarbeider som skal sprenge vei gjennom en lang tunnel i fjellet. Jo lenger han arbeider seg innover, jo mørkere blir det. Og aller mørkest er det rett før han sprenger seg vei gjennom den siste biten og kommer ut på den andre siden. Men da, når det er aller mørkest, og han sprenger den siste salven, flommer plutselig lyset mot ham, og han blir helt blendet. Lyset blir for sterkt for ham. Slik er det også når evangeliet går opp for en fortapt synder. Da kommer jubeltonen i hjertedypet, og du kan synge med i sangstrofen: «Tenk at det var for meg …».

 

Da forstår du hva ordet nåde betyr; uforskyldt, ufortjent. Nåden kan bare mottas på den måten: ufortjent. Og den mottas ved troen. Hva består egentlig nåden i? Den består i å bli overkledd med Jesu rettferdighet. Jesu rettferdighet blir vår rettferdighet, og den mottas ved tro, slik det står i Rom 3:21- 22: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror». Tenk for en ufattelig stor gave! Den blir gitt til oss og den dekker over all vår synd slik at den er skjult for Gud. Han ser deg i Kristus, og da har han behag i deg.

 

Når dette lyset går opp for et menneske, da blir det født på ny, og det er Guds gjerning alene. Det er han som gjennom sitt Ord skaper syndenød, og det er også han som gjennom Ordet skaper troen på Jesus. Når Gud får gjøre denne gjerning i et menneskehjerte, da begynner et nytt liv. Da kan du si med Paulus i Gal 2:20: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg». Og hør hva han sier videre i samme vers: «Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg». Et gjenfødt menneske vil gjerne leve for Jesus og elsker Guds lov som en rettesnor for sitt liv. Men loven er ingen frelsesvei for ham. Jesus er blitt klippen i livet hans. Han vil ikke ha noen annen rettferdighet enn Jesu fullkomne rettferdighet, og den eier han i troen.

 

Det er en vesentlig forskjell på før og etter gjenfødelsen. For i fødselsgave får den troende et nytt sinn. Bibelen kaller det, barnekårets ånd. Det er det motsatte av trellesinnet. Da er det ikke lenger trellesinnet som driver ham, men det er Kristi kjærlighet som tvinger ham. Det skjer nemlig store ting med det mennesket som alltid lever ved korsets fot og har sitt blikk festet på Jesus. Vel bærer en fortsatt med seg kjødet. Gamle Adam strider imot Ånden, men det driver en på nytt og på nytt inn til Jesus, og jeg får tro meg frelst av nåde for Jesu skyld. Da blir det ikke bare ord, men det blir en levende erfaring slik det står i Rom 3:23-24: «Alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus».

 

Nå spør jeg deg: Har du funnet hvile i dette Ordet om din stedfortreder? Kan du svare «ja» på det spørsmålet, er du en lykkelig sjel uansett hvordan du ellers måtte ha det her på jord. Men hvis du ikke har det slik, må du skynde deg å be Herren om klarhet mens det ennå er nådetid. Det gjelder evigheten. Skal du tilbringe den i himmelen eller i helvete? Så alvorlig er det. Men det skal du vite, at Guds vilje med deg står fast. Han vil at du skal bli frelst og komme til himmelen. Hør, så skal din sjel leve! Amen.

 

Fra tale holdt i Bolivia i oktober 2018

 

Lov og Evangelium 2019 - Nr 03